Vegen mot fjellet var lang og smal, og knapt ein veg i det heile. Han var meir som ein sti, med tjukk, svart skog på begge sider. Vinden var kald og kviskra trugande ord i øyret til Mannedaud, og bakken var like hard og frosen som den sorgsvarte sjela hans. Han kunne knapt skimta lyset frå månen, for den mørke himmelen var dekka av svarte ramnar som flaksa over hovudet hans.
Han gjekk og gjekk. Skogen vart tettare og mørkare, og stien vart smalare og kaldare. Han skimta ein gard, så einsam og forlaten, der inne i skogdjupet. Garden hadde ein gong i tida husa ein kristen stakkar og ætta hans, men dei var ikkje dugande folk. Mannedaud og Rallaskrømten hadde jakta dei ned og drepe dei, og Mannedaud hadde skore blodørn på den kristne stakkaren.
Etter at han hadde gått ei stund, såg han det storfelte fjellet reise seg langt der framme i horisonten. Fjellet husa ein grufull ondskap frå fordums tid, ein ondskap som hadde blitt vekka då Rallaskrømten steig ned frå den mørke trona si i nord og kalla desse skapningane til seg.