Mannedaud hadde gått langt om lenge og lenger enn langt, og omsider kom han til foten av fjellet. Dei svarte ramnane flaksa viltert over han, og ei fæl lukt av rein ondskap sneik seg inn i nasen hans. Det var lukta av trolla som budde i trollheimen han kjente. Desse trolla var dei mest grufulle og blodtørste skapningane i heile Jadri, dei var nok til og med verre enn Rallaskrømten. Mannedaud byrja stigninga opp den grå og kalde fjellveggen.
Vegen opp til toppen av fjellet der trolla budde, var lang og strevsam, men han kom seg opp til slutt. På toppen av fjellet låg ein skog så djup og mørk at ein kunne innbilla seg at han førte til verdas ende. Det gjorde han riktig nok ikkje, for det var nemleg her, i denne djupe og mørke skogen på toppen av fjellet, trolla budde.